Tor Åge Bringsværd:

Ved åpningen av Hemmingstad Kultursenter.

 

I år har Norge som nasjon tjent urovekkende mye penger. Akkurat som i fjor og året før, eller rettere sagt – uansett om mange er litt skuffet over at vi ikke tjente enda mer, så hadde vi i hvertfall  ifølge statistisk sentralbyrå et overskudd på nærmere 100 milliarder kroner, nå i andre kvartal. Det er mange penger. Og det er klart et så stort overskudd gir grunn til bekymring. Vi er jo ikke så dumme at vi feirer noe sånt, med hornmusikk og gratis rekesmørbrød til alle. Langt i fra. Vi viser ansvar, som det heter. På sykehuset viser de ansvar   for eksempel ved å legge pasientene på gangen og i bøttekottene. På eldrehjemmet viser de ansvar, for eksempel ved å la folk slippe å stå opp – så blir det mindre rot å holde orden på den dagen. Særlig i kommunene er det ventet at man viser mye ansvar. Derfor ser vi også at kulturen naturlig nok organiseres bort og usynliggjøres mange steder. Og særlig går det ut over tilbudene til barn og unge, alt fra fritidshjem til skateboardbaner, valgfag og kulturskoler...  Jo større overskudd, jo mer må vi spare.  Og sånn må det være – sier alle de som ikke greier å forklare oss hvorfor. Og fortsetter pengene å stømme inn på denne måten, så har vi snart ikke råd til noe som helst!

         Derfor er det nesten et under at vi står her i dag og åpner et nytt kulturhus. Både politikere og ildsjeler kan være stolte av at de her har greid å gå mot vinden, greid å gjøre det som i mange kretser anses for å være aldeles umulig...

 

Umulig å bygge et kulturhus? Ja, det er vel dessverre det man mener de fleste steder i Norge i dag.

 

Her må det være noe som ikke stemmer. La oss derfor lete etter et passende sitat hos Ole Brumm – en bjørn med liten forstand, men med et varmt hjerte og en mage som er i stand til å høre hviskninger og rop fra meget fjerne honningkrukker, og derfor er i stand til å vise oss veien hjem ­– tvers gjennom tåke og regnvåt skog.

 

"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt.                                                          

         "Ja, " sa Nøff, "Sprett er lur."                                                                                                                                                                 

         "Og han har et godt hode," sa Brumm.

         "Ja, " sa Nøff. "Sprett har et godt hode."

         Så var det stille en lang stund.

         "Det er kanskje derfor, "sa Brumm ,"at han aldri forstår noe som helst."

 

Vi ser ikke tingene slik de er. Vi ser dem slik vi er. Og det  Sprett og alle andre økonom-kaniner ikke ser og forstår i denne sammenheng, det er naturligvis at Kultur – og særlig tilbudene til barn og unge – bør skjermes – uansett hvor trange budsjettene er. Mange synes å betrakte kulturspørsmål som et unødvendig onde, en samfunnets utgift av beklagelig omfang. Men hva er kultur? Kultur det er et helt samfunns identitet, det er ryggraden i et folk. Kultur er alt fra skolekorps til Statens balletthøyskole … Felles for kulturen er at den gir menneskene identitet. Og den koster. Selvfølgelig koster den. Men egentlig er det heller ingen andre investeringer vi får så mye ut av! Kunst og kultur er jo  blant mye annet – også forbyggende arbeid. Dessuten: Hvis myndighetene vil bremse strømmen fra distriktene til overbelastede byområder, må de gi folk lyst til å bli boende. Og da er kulturtilbudet ikke det minst viktige.

 

Men Petter Spretter har desverre vondt for å ta slike poeng. Hodene deres har ikke plass til dem. Og det er trist. Det er i det hele tatt både trist og sørgelig at sprettenes måte å tenke på altfor lenge er blitt stående uimotsagt. Ja, bent frem oppfattes som den eneste fornuftige og seriøse. For hvordan lyder vel ikke de tyngste argumentene i enhver politisk diskusjon i dag? "Det lønner seg","Det er det mest effektive". Men hva med "det er det hyggeligste"? Når skal vi høre en av våre folkevalgte si det på den måten? Ikke sant – i en debatt om hva vet vel jeg – men etter at sprettene har lagt ut om hvor smart og kjapt noe er, tenk om vi kunne begynne å si: "Jammen, blir det hyggelig?" Eller: "Vil ikke dette vedtaket gjøre det utriveligere for folk?" Her har vi en oppgave alle sammen: Vi bør kjempe for at hyggelig-argumentet tas på alvor – som det seriøse politiske argument det vitterlig er.

 

La oss se enda nærmere på Petter Sprett og alle hans uimotsagte floskler. For eksempel mener han bestandig at ting skal være nyttige – at de absolutt på død og liv  og i hvert fall – må kunne brukes til noe. Og helst med en gang. Han er med andre ord en veldig snusfornuftig kanin. En sånn som verden dessverre har altfor mange av. Som dere sikkert forstår - i denne saken stiller jeg meg hundre prosent på bjørnens og grisens side. I likhet med Brumm og Nøff er også jeg  skeptisk til ordet "nyttig".  I mine ører er "nyttig" et falskt ord. Det later som om det er en klok ugle, men egentlig er det en forkledd slange med kunstige vinger. "Og hva skal du med den, da?" eller "Men har du noe bruk for det, da?" eller "Er dette pensum, lærer? Trenger vi å kunne dette? Er dette noe vi kan få til eksamen?"

         Slik snakker snusfornuften og en misforstått funksjonalisme. Stort lenger bort fra Askeladden er det ikke mulig å komme! Ingenting av det jeg sier her i dag vil altså forhåpentligvis være "nyttig" – på den dumme måten. Hør: Allerede de tidligste jakt- og fangstfolk laget sine våpen og redskaper så gode, presise og effektive som mulig. Det måtte de for å overleve. Men de gikk snart et skritt videre. Det varte ikke lenge før de også ønsket å gjøre våpnene og redskapene så vakre som mulig. Unødvendig vakre?

         Denne irrasjonelle trangen til skjønnhet – for skjønnhetens egen skyld – er en av bærebjelkene i den menneskelige sivilisasjon. Den er et av de ytterst få særtrekk vi kan vise til hvis vi tvinges til å gå en slags grenseoppgang mot resten av dyreriket.

         Vi kan like det eller ikke like det, men: Hva skiller mennesket fra de andre dyrene? Svar: Trangen til å lage kruseduller i margen.

         Derfor trenger vi et kulturhus hvor mennesker kan utfolde seg!

        

Eller for å ta en annen sammenligning: Hva skiller oss fra fuglene? (Jeg mener: fly har vi også lært oss) Nei. Hos oss mennesker synges det mer. Til alle døgnets tider. Og hos oss synger alle – begge kjønn – både gutter og jenter. Hos fuglene synger som kjent bare hannen!  Så rare er vi mennesker. Så merkelige – og på en måte altså nesten naturstridige . Derfor fortjener vi at vi tar vare på oss selv – jeg mener nærmest som en truet art.

         Derfor fortjener vi et kulturhus.

 

Det blir av mange ansett som dumt, ja, bent frem farlig å drømme. Det kalles virkelighetsflukt, og "virkelighetsflukt" er naturligvis et negativt ladet ord. På den annen side er det vel like skummelt å la være å drømme? Så burde vi ikke også finne en måte å uttrykke at heller ikke "drømmeflukt" (å vende ryggen til sine egne drømmer) er særlig lurt? 

         Er det noe krusedullene i margen kan hjelpe oss til, så er det til å forstå både vår hverdag og våre drømmer. M.a.o. hjelpe oss til å forstå hva det er å være menneske...

 

Mennesket lever ikke av brød alene. Kloke ord. Som ble sagt for lenge siden. Men som vi stadig trenger å minne hverandre om.

 

For vi sier også mye dumt … Noe av det dummeste sier vi dessuten så ofte at det nesten blir munnhell og ordsprog av det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn. Enkelte setninger er verre enn andre. Her er noen av de verste jeg vet: Hold deg til det du kan. Skomaker bli ved din lest. Man skal ikke gape over mer enn man kan svelge.

         Stort mer undertrykkende, negativt, frustrert, svartsynt og håpløst krusedullefiendtlig går det knapt an å ytre seg. Like fullt er disse tre setningene ganske populære. Blant mange gjelder de vel bent frem som livsvisdom?

         Men selvfølgelig skal vi oppmuntre hverandre til å prøve nye ting og ikke bare surre omkring i gamle vaner. Og kultur og kruseduller er det som mest kan hjelpe oss til å glemme alt vi ellers har lært om å skjære pent av osten. For kunst og kultur – det er hjertets sunne galskap – og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med bare å gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg – prøve på det umulige… og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle – helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for – og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur – det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis. Og det er først og fremst kunst og kultur det er snakk om - hvis vi vil at barna våre skal bli menneskelige mennesker, originale mennesker, og ikke bare flate pappfigurer, klisjeer og kopier.

         Derfor trenger vi et kulturhus.

 

Forlag, bokhandlere – teaterfolk og kinofolk – de har en tendens til å dele mennesker inn i målgrupper, gjerne på den måten at vi sorteres etter alder. Slik skaper man kulturelle ghettoer: små barn til venstre, større barn til høyre, ungdom rett fram og voksne en trapp opp. Heldigvis finnes det mennesker som er istand til å sabotere slike arkivopplegg, bygge broer og grave tunneler mellom generasjonene. De som i mange år har kjempet for dette bydelshuset, de er slike kulturelle geriljafolk. De ønsket å bygge et hus for  mennesker i alle aldre.

        

Men tro ikke at huset er ferdig. Et hus som dette kan aldri bli helt ferdig … Det vil bestandig være i forandring, det vil bestandig skifte karakter, for det vil bestandig føye seg etter og ta preg av de aktiviteter dere velger å fylle det med. Huset vil være et speil av det som foregår her. Så egentlig står det slett ikke ferdig i dag. Det er tvertimot nå dere skal begynne å bygge det! Dere skal bygge et kulturhus av drømmer, lengsler og kunnskap. For det vi ser rundt oss nå, det er jo bare et vanlig hus, med gulv, tak og vegger. Men  dypest sett så er det dere brukerne som er selve kulturhuset! Dere er de levende steiner som huset skal bygges av.  Det er nå – fra og med i dag – at det virkelige byggearbeidet starter.

 

Hvis dere ikke allerede har skjønt det... så er jeg er stolt og glad over at dere har bedt meg om å si noen ord her idag. Og ingen må misforstå meg nå – når jeg sier at jeg håper inderlig at jeg er en like stor amatør og dilletant som noen annen her i  dette rommet. Og da mener jeg selvfølgelig amatør og dilletant i ordenes opprinnelige og gode betydninger. De betydninger som et arrogant maktspråk har forvrengt og tåkelagt for oss slik at det snart ikke er noen som husker noe som helst . (For så vidt kan man si at: Vi trenger et krisesenter for misbrukte ord! Kanskje dere kan opprette et her? Som et slags skriveverksted: Et krisesenter for misbrukte ord!) Idag brukes jo  ordet amatør nesten som noe negativt og i hvert fall som en slags motsetning til profesjonell . Når noe er godt sier mange at det profft.  Når de synes noe er dårlig kaller de det amatørmessig. Sånn kan det gå med gode gamle ord og uttrykk! Men la oss aldri glemme utgangspunktet. At Amatør kommer av det latinske amare, som betyr å elske. Og en teater-amatør for eksempel er følgelig en som elsker teater. Og en amatør-musiker er en som elsker musikk. Og dilletant  det står jo opprinnelig for en som beskjeftiger seg med kunst eller vitenskap for sin fornøyelses skyld. Rett og slett. Ikke fordi det er lurt eller smart eller fint eller lukrativt eller noe som helst. Men rett og slett for sin fornøyelses skyld! Og strengt tatt er vel det den mest akseptable av alle beveggrunner: at det simpelthen er noe vi har glede av. Så la oss alle - hvor vi nå enn befinner oss i kulturlandskapet - fortsette å være ivrige dilletanter. Og la oss håpe at Hemmingstad Bydelshus kan skape enda flere glade amatører   ja gi oss gjerne bydelen full!

 

Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi  joda, til tross for alle budsjettnedskjæringer – et kort øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden forstår at det er viktig å la barna utfolde seg – ­ både på den ene og den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastelina. Man synger med dem. Man kjører frem og tilbake til tusen fritidsaktiviteter med bilen full av musikk- og eventyr-kasetter. Man vil gjerne at de skal lære å spille et instrument. Små piker sendes på ballettskole. Man finleser avisene på jakt etter dukketeater. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten ... Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er? Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt. Men ... alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien? Tja ... Jeg mener: hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige ... hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire, klipper silhuetter og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksne sluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig alt sammen ... for ens personlige utvikling? Kanskje de fleste voksne rett og slett er så utviklet at det ikke går an å komme lenger i noen retning – hverken opp eller ned, ut eller inn, hit eller dit? Det finnes sikkert snillere ord for det, men naturligvis er det juks alt sammen ... I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For – la oss se det i øynene – i det strømlinjeformede, effektive, rasjonelle samfunnssystem som vi så flittig har bygd opp omkring oss, er det egentlig veldig liten plass til fantasi og drøm. Det er borkastet tid, unyttig lek og sånt-blir-du-ikke-mett-av.

         Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk – penger. Derfor ønsker vi mennesker som gjør det de skal – uten ettertanke, uten tvil, uten undring. Og derfor må fantasien – og krusedulletrangen – drepes. For fantasien og krusedullene lærer oss jo nettopp å tenke annerledes – tvile – undre oss – kanskje til og med snu tingene opp ned.

         Men hvorfor dreper man den ikke før? Hvorfor knuser man ikke fantasien allerede når barnet er i fire-årsalderen?

         Jo, for det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi – når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent.  Derfor – tenker det kyniske samfunn – la oss se om vi ikke tvertimot kan vri og vrenge litt på det eiendommelige og forsåvidt brysomme faktum at små mennesker fødes med lengsel etter fingermaling, troll og vingehester. Kanskje vi til og med kan gjøre penger på det. På det også! Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. For all del. La oss bare ta sikte på at fantasien skal være død når barnet er omtrent seksten år gammel ("Du er stor nå! Nå må du se og bli voksen!"). Men ikke før. La oss bare få fantasien under kontroll. La oss pine den langsomt ihjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis ... Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi lar barna se Løvenes konge. Slik har det seg at vi lærer våre barn å tilbe smurfer og barbi-dukker. Tror noen det bare er en tilfeldighet at guden over alle guder i denne barndommens sukkertøyhimmel, helten over alle helter, den mest dynamiske av dem alle ... er en grådig og egosentrisk milliardær med flosshatt og svømmeføtter ... en and som riktignok ikke driter penger, men i det minste bader i dem?

         For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddikk alle sammen. Fordi oldingen – på samme måte som barnet – står utenfor produksjonssystemet. Han/hun er ingen "produsent". Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi – rent symbolsk – gjerne få "gå i barndommen"...

 

Det er dette vi har å kjempe mot. Alle vi som sitter her. Vår oppgave er å beskytte barn og ungdoms fantasi og skaperglede. Slik at så mange som mulig overlever angrepene fra en snusfornuftig voksenverden, som mener det er viktigere å kjøpe aksjer i utlandet enn å gi alle norske barn en banjo ved fødselen.

 

Og hvordan skal vi få til det? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må be mennesker om å sammenligne. Vi må lære barn og ungdom at de selv må velge sine forbilder. Men først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom! Hvor ufattelig rik vår kulturhistorie er. Og hvor spennende det er å få lov til å knytte seg opp mot den – eller "linke seg" heter det vel idag, på datanorsk – være "online".

         Jeg leker – som forfatter   og nå er jeg helt personlig – jeg leker at alt mennesker gjennom årtusene har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer, finnes på et stort imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.

         For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.

         Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.       Det er dette store og fantastiske og spennende roteloftet dere i dette kulturhuset skal vise barn og ungdom veien opp til.  Men det vil kreve tålmodighet, stolthet, kjærlighet – og enda en gang tålmodighet. Og vi må ikke gi opp. Vi må rett og slett vise hverandre hvor morsomt det er å være nysgjerrig!

 

For det vi mennesker trenger er:  Fantasi og innlevelsesevne – noe som egentlig er ett og det samme. Ikke sant? Og rører vi ikke her ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For er det ikke slik vi går frem – alle sammen? Griper vi ikke rent instinktivt  til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som – Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn. Derfor håper jeg at det er riktig mange her som aldri har mistet fantasien og innlevelsesevnen sin – og som – for eksempel – leser bøker! Dere får unnskylde at jeg helt mot slutten, lener meg på eksempler fra mitt eget felt, men: Dikt og romaner er vitaminer mot snusfornuft og annen dumskap. Det er bent frem sikringskost for et godt og sunt følelsesliv! En bokhandel eller et bibliotek er omtrent som et apotek for sjelen. Det er hit man går hvis man ikke er vanlig forkjølet, men har en uro eller en lengsel - en feber i blodet som man ikke kan dempe ved hjelp av globoid eller paracet. Se her, sier kanskje bibliotekaren, se her er en bok jeg tror du vil ha glede av. Kanskje den kan hjelpe deg ... Og hvis det er en god bibliotekar (en god bokhandler), og derfor en riktig bok, så hjelper det!

 

Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: For at det skal bli en god bok, trengs det ikke bare en god forfatter, det trengs også en god og meddiktende leser. Ord – særlig det skrevne ord – krever at man er aktiv, at man dikter med. En bok er et samarbeid mellom forfatter og leser. Derfor: For at man skal kunne ha glede av en bok, må man ha fantasi. Sånn er det. Man må kunne se bilder inne i hodet sitt. Og det er vanskelig. Det er derfor det ikke er så mange voksne som leser bøker lenger. De klarer ikke å se bilder inne i hodene sine. De må bare se bilder som andre viser dem. Og det er ikke noe galt i slike bilder. Selv liker jeg både billedbøker, tegneserier, film og tv. Men det er litt trist ... hvis man mister evnen til å lage egne bilder inni hodet. Bilder som bare du kan se. Bilder som er mye mer dine enn de du finner i Se og Hør for eksempel. Og det er litt skummelt – hver gang vi ser i avisen at de som styrer store bedrifter eller kanskje til og med landet vårt – at slike folk sier at: nei, lese en bok, det får de aldri tid til mer. Og da sier jeg: Kan grunnen være at de ikke klarer det? Kan grunnen være at de simpelthen ikke greier å skape bilder inni hodene sine lenger?  Og da er det noe annet som også er skummelt – nemlig: Er det helt trygt og lurt at vi blir styrt av slike mennesker – av mennesker som mangler noe så viktig som fantasi? Jeg tror det er derfor de så sjeldent ombestemmer seg også. Fordi de leser for lite. Det snakkes mye om å holde seg i form og om å drive mosjon. Men like viktig som det er å gå en tur av og til, like viktig er det å jogge hodet sitt, ta med tankene sine ut på en liten springmarsj. Og det er det bøker hjelper oss til. Vi kunne også sammenligne dem med trampoliner. Som tanker og ideer får lov til å hoppe og sprette på. Derfor: Hver gang det åpnes en ny bokhandel eller en ny bibliotekfilial  i dette landet, så er det å ligne med et Åndelig helsestudio. Og det samme gjelder naturligvis kulturhus og allbruks-hus. Vi trenger dem. Vi trenger mange. De er trimsentre for frie tanker.

 

Helt til slutt: Jeg nevnte dette med krisesenter for misbrukte ord. Amatør var ett av dem. Et annet – og enda mer misbrukt – er ordet værhane. Værhanen - den som viser hvor vinden blåser fra. I dag brukes ordet som synonym for noe negativt og vaklevorent. Noe man ikke kan stole på. Men egentlig symboliserer jo værhanen tvertimot noe positivt, sterkt og stødig! Det var i hvert fall sånn det var ment. For idag glemmer vi  at selv om værhanen viser hvilken vei vinden blåser, så vender den alltid nebbet mot vinden. Den gir seg ikke, den står i mot! Det er det som ligger i det opprinnelige symbolet! Den står i mot enhver tilfeldig vind…  egentlig burde vi alle prøve å være mer værhaner!

        

Det skal mot og politisk visdom til å si at: søren heller, nå må vi ikke bare tenke på hva som lønner seg i kroner og ører, nå må vi se litt på hva vi kan få igjen av smil og glede også! Det vil tale politikerne her i Haugesund til ære hvis de forstår den virkelige verdien av et Bydelshus – et kulturhus som dette. Hvis de ser hvilken god sosial investering den er...  La oss derfor håpe at de viser seg å være sanne værhaner.  Og det er ikke lett – i  en tid da de fleste nesten helt har glemt å leke, men logrer for makten og markedet og blir kasteballer ved den minste lille børsnoterte bris. La oss imidlertid håpe at de står løpet ut! Slik at for eksempel neste budsjettmøte kan bli et i beste forstand unyttig møte og med så få Petter Sprettske innvendinger som bare mulig. Slik at vi kan få en romslig og fin start på Hemmingstad Bydelshus, med mange tilleggsbevilgninger! Slik at vi snart kan ha et hus  fullt fra kjeller til loft av alle mulige vakre og unødvendige beskjeftigelser. 

         Og symbolet for dette huset – symbolet burde selvfølgelig   nettopp være en mektig og standhaftig værhane.  Det hadde vært noe!

         Uansett: Gratulerer med huset … akkurat i dag: Det viktigste huset i hele Norge.